En porsjon dårlig samvittighet, takk!

Dagene før fødselen med Lyder hadde jeg bestemt meg for å nyte den lille tiden jeg ville få «alene» på sykehuset. Kun meg selv og den ferske, deilige, søvnige babyen min. Planen var å nyte synet av Lyder noen timer for så å avlevere han til barnepleierne, og sove 6 gode timer i strekk før jeg hentet han igjen. Dont judge, når du får barn er det å sove 6 timer sammenhengende som å være på en yoga-and-spa-retreat på Bali. Det var viktig for meg å utnytte tiden hjemmefra ved å hente meg inn for det som skulle komme – to barn under 1 1/2 år – det krever faktisk litt prepping.

Kanskje ikke så overraskende nok ble det jo ikke sånn. Jeg var like stresset som sist gang jeg var på barsel, men denne gangen var det noe annet som stresset meg nærmest i hjel, og jeg måtte bare hjem til Lennox. Det var ingen rundt meg som forstod helt hvorfor jeg skulle hjem etter knappe 24 timer på barsel. Spesielt når blodtrykket mitt fortsatt var litt høyt etter preeklampsien, og legen travet etter meg nedover korridoren: «Hvis du drar hjem nå, så kommer du til å måtte gå på blodtrykksmedisiner.» – og rett hadde hun… jeg går fortsatt på de faktisk, 4 måneder senere.. MEN ingen kunne overtale meg. Jeg skulle hjem til eldste sønnen min.

Etter å ha født Lyder følte jeg jo det samme som sist jeg fødte, en enorm takknemlighet, lykke og det-er det-her-som-er-livet-type følelse. Men jeg kjente på noe annet også som var ganske vanskelig å riste av seg. Nemlig en god, saftig dose med dårlig samvittighet. Det kjentes litt ut som om jeg hadde forlatt Lennox.. alene.. i mørket.. i hjørnet av rommet sitt.. Dette var jo såklart ikke tilfellet, han hadde pappaen sin pluss at farmor og farfar var på besøk. Likevel følte jeg at jeg måtte hjem, som om noe fysisk gnagde på innsiden av brystet mitt, og den eneste måten å få det bort på var å gi Lennox en stor klem.

Så jeg dro hjem. Seff. Hva skjedde når jeg kom hjem? Jo, Lennox, den judasen, etter å ha tilbragt knappe 3 døgn med faren sin hadde utrolig nok blitt en pappa-dalt, og plutselig var jeg ikke så viktig lenger. Det var litt som å få tusen knivstikk i hjertet. Som om alle eks kjærestene mine gjorde det slutt med meg på nytt igjen liksom – samtidig. Herregud for en grusom følelse å bli avvist av sitt eget barn.

På grunn av denne svært traumatiske opplevelsen for undertegnede a.k.a @hønemor, så ble jeg en ekstremt intens lekende, smilende mamma dagene som fulgte ovenfor Lennox. Og på kveldene gråt jeg til Jonas «Han sier bare pappa hele tiden.. Kanskje han ikke er glad i meg lenger?» Jeg gråt så mye at ansiktet mitt hovnet opp hver kveld.

Det som er så fint med barn er at de tilpasser seg veldig lett. Når Lennox merket at jeg var borte, gikk han til den «nest nærmeste» personen for han, som naturligvis er pappa, og klamret seg til han. Det var de dagene de fikk sammen der som er grunnen til at de er så innmari close idag tror jeg. Når jeg kom tilbake fra sykehuset så Lennox at jeg var opptatt med en liten baby, men heldigvis hadde han da allerede en backup å gå til. Så i teorien burde jeg bare vært sjukt takknemlig for at det ordnet seg på den måten.

Etter noen uker innså jeg jo nettopp dette. For ettersom dagene gikk og vi kom mer i rutine med dette nye familiemedlemmet skjønte jeg at jeg var nødt til å utnytte de timene vi hadde sammen på ettermiddagen etter barnehagen med Lennox. Og etter en liten stund så normaliserer faktisk det meste seg. Hverdagen sklir sakte men sikkert inn i noe ordinært, helt på nytt, på en helt annen måte, men det skjer. Det er faktisk helt sykt hva man venner seg til av livsforandringer. Man er bare nødt til å gi seg selv litt tid..

Likevel ca én måned etter fødsel skiftet den dårlige samvittigheten seg over til Lyder for da innså jeg at jeg hadde tilbragt de første veldig kritiske ukene hans på å fokusere på Lennox. Det er jo ikke rettferdig det heller. Dermed følte jeg at jeg måtte «ta igjen for tapt tid» og til syvende sist ble jeg bare helt utmattet av meg selv. Jeg kunne aldri være nok for hverken Lyder eller Lennox.. Men jeg er jo kun et menneske, med bare to armer som til tider kan føles umulig når man har to barn og spesielt to tette sånn som meg..

Moralen her er at den dårlige samvittigheten man sitter med er fullstendig ubrukelig. Du får ingenting igjen fra den, du vokser ikke på den, og du blir hvertfall ikke noe bedre menneske av den. Det eneste den gir deg, er nettopp det – dårlig samvittighet. Barna våre har det ikke noe bra når vi løper rundt fortvilet fra én unge til en annen stresset av å tilfredsstille begge til enhver tid – glem det. Dette blir det første barna våre skal lære av å være søsken – de skal dele. De må lære seg å dele på leker, og de må lære seg å dele på mamma.

Ville bare DELE (he-he) i tilfelle det var noen andre som er fulle av dårlig samvittighet slik som meg selv 😊

Vi har forresten vært syke i over 2 uker, men kommer straks sterkere tilbake med mer interiør og nyheter om byggeprosjektet vårt!

Før og (nesten)etter

Tenkte jeg skulle vise litt av fremdriften til biblioteket. Det har skjedd mye siden vi flyttet inn syns jeg.

Modulsofaen er fra Sofacompany, marmor bordet fra Trademax, teppet har jeg kjøpt i Marokko og melkeflasken til Lyder er fra MAM 🤓

Det gjenstår fortsatt en del, blant annet skal vi få møbelsnekret bokhyller på hele den ene veggen til høyre, i tillegg til et TV skap med et motorisert stativ, slik at TVen kan senkes og skjules.

Men alt i alt syns jeg det begynner å ligne noe? Hva syns dere?

Unnskyld, kroppen min

Jeg kan se bilder av meg selv fra ti år tilbake og tenke: Fy faen så rå jeg så ut.. Hva skjedde? Hvorfor hatet jeg meg selv så inderlig?

#1 Nyttårsforsett 2020: være snillere med meg selv.

Det er der det starter er det ikke? Jeg skal gjøre alt i min makt for å unngå å snakke nedsettende til meg selv. Noe jeg har vært proff på siden jeg var en liten jente. Drittsnakkingen har kommet i forskjellige former utifra hvilken fase jeg har vært i. På barneskolen var jeg tynn som ei flis og alle foreldrene til venninnene mine spurte om jeg ikke fikk mat nok hjemme. Som resultat hatet jeg å være slank. På videregående, når man endelig fikk utdelt litt former, så meldte den onde, selvforaktende stemmen sin ankomst: «Du er ikke tynn nok, du har ikke nok thigh-gap, du har ikke flat nok mage.» Mens da jeg tok bacheloren min og det plutselig ble «in» å være sterk fikk jeg: «Du er ikke sterk nok, du har ikke stor nok rumpe, du har ikke nok definerte armer.» Sistnevnte ble en besettelse i form av Rachel Green fra Friends sine freak-of-nature-armer (de som kjenner meg vet at jeg er mildt sagt blodfan av serien.)

Uansett, det har vært en usannsynlig meningsløs reise når jeg nå som voksen kvinne og mor ser tilbake på det. Jeg kan se bilder av meg selv fra ti år tilbake og tenke: Fy faen så rå jeg så ut.. Hva skjedde? Hvorfor hatet jeg meg selv så inderlig? – Og mens du leser dette kjenner du deg 100% igjen sant? Flesteparten av dere i hvertfall..

Ekke det jævlig synd? At vi har valgt å kaste bort tiår med bodyshaming når vi egentlig bare kunne rettet oss opp i ryggen og tenkt: Vet du hva? jeg er så rå jeg, og jeg driter i hva samfunnet forventer av meg utseendemessig som kvinne. Dette er mitt liv og jeg velger å elske meg selv med eller uten de ekstra kiloene.»

Når jeg fikk høre fra venninner at jeg så sjukt bra ut, og jeg visste jeg hadde torturert kroppen min en periode for å komme dit, ble jeg bare gira etter å torturere den mer. Jeg så aldri på meg selv som direkte spiseforstyrret, men når jeg ser tilbake på det nå så tror jeg det er mange jenter som har en form for spiseforstyrrelse av en eller annen sort som de ikke er helt klar over selv.

Akkurat som om vi ikke allerede er opptatt med å ikke være smarte, morsomme eller enestående nok – vi må i tillegg begynne å pirke borti noe som vi til syvende sist har svært lite kontroll over.

Det er en sykdom vi kvinner har pådratt oss etter å leve i et samfunn som krever mer og mer at du skal være «perfekt» whatever the fuck that means. Men det betyr ikke at vi bare skal legge oss ned og dø og la selvhatet få spise oss opp. Det betyr at det krever mer indre styrke fra oss. Og fra neste generasjon, enda mer osv osv. Vi er kanskje mer utsatt for skjønnhetspress nå på grunn av mer tilgang gjennom sosiale medier, men vi er også utrolig mye mer opplyst nå enn vi var før. Og dette gir oss jenter muligheten til å lære i tidlig alder hvordan man skal sette pris på kroppen sin. Denne fantastiske sterke tingen vi bor i som kun vil oss vel, og som gjør alt den kan for at vi skal holde oss friske og unngå sykdommer.

Hvor tåpelig er det ikke? Akkurat som om vi ikke allerede er opptatt med å ikke være smarte, morsomme eller enestående nok – vi må i tillegg begynne å pirke borti noe som vi til syvende sist har svært lite kontroll over. Jeg skulle ønske jeg lærte tidligere at svært mye handler om genetikk. At du kan spise så små porsjoner du bare vil og trene så mye yoga at du får prolaps, men om du har en kraftig benbygning så vil du aldri se ut som Rachel i Friends. Sånn er det bare. Jeg skulle ønske at noen sa til meg tidligere: Slutt å straffe kroppen din for at den ikke er riktig bygd i forhold til hva du syns er vakkert akkurat nå. Slutt å hige etter en kropp du aldri kommer til å få. Bare innse at å få Rachel sine armer er like sannsynlig som å få Rachel sin øyefarge. Jeg skulle ønske noen sa det til meg – og at jeg hørte etter..

Det skal sies at jeg har merket en tydelig forskjell etter jeg fikk barn for første gang hvor fantastisk lite alt dette her egentlig betyr for meg. Spesielt etter min første fødsel hvor jeg ble så imponert av min egen kropp at jeg følte jeg skyldte den en unnskyldning fra årevis med tortur gjennom sulting og overtrening. Tenk at jeg lot den sulte i dagesvis når alt den ville var å bli foret slik at jeg hadde energi nok til å ta eksamen. Eller at jeg kunne stå foran speilet i timesvis og peke ut alle de hundrevis av feilene den hadde. Jeg ville jo aldri stått sånn og dømt kroppen til noen andre, hvorfor fortjener kroppen min noe mer juling enn andres?

Etter jeg fikk barn og enda flere «feil» meldte sin ankomst slik som strekkmerker var det fort gjort å bli besatt av det også, og hate meg selv enda mer. Men denne gangen var det annerledes fordi plutselig var det ikke jeg som hadde hovedrollen lenger, så da var det ikke så farlig hvordan jeg så ut. Lennox brydde seg ikke om den ekstra pølsen jeg hadde på magen, eller hvor soggy lårene og armene mine var. Han syns det bare var godt å ligge på og deilig at mamma var så myk.

Det er synd det tok meg 27 år å komme til det punktet. At jeg måtte bli mamma for å innse det. For å bli mamma er det største jeg noensinne har opplevd, og det tror jeg de aller fleste kvinner kan si seg enig i. Jeg ble den sterkeste versjonen av meg selv og plutselig var jeg komplett – endelig visste jeg hvem jeg var, hvis det gir mening. Men det ikke like enkelt å dyrke seg selv på samme måte lenger, den tiden er litt forbi, bare for en liten periode da. Men det er synd at det du brukte disse årene før, hvor egentlig det eneste du holdt på med var selvrealisering og å finne ut av hvem du er – på å hate og peke ut feil fremfor det motsatte. Men det er ikke for sent å ta igjen for tapt tid. Det er ikke for sent å heller hylle og heie på deg selv. Det har hvertfall jeg planer om å gjøre for 2020.

Me and my awesome girlfriends not caring about not being Rachel

Det var ikke meningen at dette skulle bli så langt, og jeg er fullt klar over at andre kvinners reise er kanskje annerledes enn min egen. Dette er heller ikke noe revolusjonerende tenkning, men jeg følte likevel for å dele det. Nettopp fordi jeg vet hvor godt det er å av og til kjenne på den følelsen av at: Shit jeg er mer enn bra nok.. Akkurat som jeg er – akkurat nå.

Dear body. I’m sorry for the hurtful things i’ve said. You are always there, protecting and nourishing me. I’m sorry for all the times i’ve judged you, how I’ve always tried to change or alter you, rather than understand and respect you. I’m sorry for punishing you even though all you wanted was to be fed and healthy. Dear body, thank you for loving me even when I didn’t love you back. I promise that from now on I will listen and act with love, and nourish you because I love and respect you. – @moule_t

Gi meg en strand og naken hud

Som vanlig klør vi i fingra, så vi har satt litt i gang på gjestebadet i hovedhuset. Og som jeg har fortalt før så lager jeg alltid et moodboard for å få litt idé om åssen vibe vi vil ha i rommet. Når vi har gjester på overnatting vil jeg at de skal føle at de er på et mini-spa når de skal ta seg en dusj. Og hva er vel mer avslappende enn beige, duse «beachy» toner?

Etter det kom utfordringen om å finne flisa som kunne make it happen. Den fant vi overraskende nok på Right Price Tiles som hadde en marmor-lignende liten sak vi kunne legge i fiskeben. Syns den var ganske fin, hva syns dere?

Skal legge ut bilder når flisa er ferdig lagt! To be continued…

Stoler som har levd

Jeg har lett og lett og lett etter de perfekte stolene til denne ærverdige lafteboligen vår. Målet er å finne noe tidløst, slik at jeg kan elske spisestua i mange mange år. Jeg syns det er veldig tøft når man klarer å mikse det gamle med det moderne. Men det er ikke alltid så lett å få det til å høre sammen.

@finndinskatt

En venninne tipset meg om instagram profilen: @finndinskatt. De har rett og slett spesialisert seg på Vintage Thonet designstoler. Og jeg falt pladask for stolen som går under navnet Thonet no.30 som er en karmstol i treverk med rene linjer og tidløst design.

@finndinskatt

Stolene er i vintage autentisk tilstand, gylden patina og med originale polstret beigefarget fabrikk seter. Første modell ble produsert i 1908 av Michael Thonet.

@finndinskatt

Jeg har et 240 cm langt enkelt hvitt trebord, så disse stolene vil stikke seg veldig ut og få hovedrollen i spisestuen. Jeg bestilte 6 av stolen med skinnputer og 2 av stolene med rottingsete. Siden vi allerede har litt rotting i stuen så kan det være kult å hente det inn litt smått i møblene også. Det er også litt artig å mikse stoler syns jeg, men hvis du syns det blir litt voldsomt så går det ann å ha to forskjellige stoler, slik at det skjer litt mer rundt bordet. For eksempel en av hver på kortsidene av bordet som skiller seg ut fra resten. På denne måten kan du jo feks bruke litt mer penger på de to «sjefsstolene» og mindre på de på langsidene av bordet.

@finndinskatt

Skal legge ut bilde når vi er helt ferdige i spisestua så får dere se om det passet eller ikke.

En sofa å dø for

I hjørnet av storstuen fulgte det med en liten skatt. En ganske stor skatt egentlig. Nemlig en møbelsnekret sofa, som direktør Kielland fikk plassbygd til huset.

Før

Vi fant ut, atter en gang, at denne skal vi bevare. Men for det første var putene full av hull og stoffet rimelig ekkelt og skittent, så vi måtte komme oss til en møbeltapetserer for å få hjelp. Jeg tenkte at denne sofaen må få beholde sin «gammeldagse» stil, men at vi finner noe annet blomstrete romantisk i stedet. Noe som ikke ser ut som den innrøyka sofaen som stod hjemme hos oldemoren min.

Etter

Det er vanskelig å bestemme seg for stoff til et møbel. Spesielt en sofa som lager en så «stor» forandring. Det er viktig at du tar med deg stoffprøver hjem og gir det noen dager før du bestemmer deg. Det er ikke gratis heller, og blir fort den samme prisen som om du skulle kjøpt deg en splitter ny sofa, så det er derfor viktig å være helt sikker.

Jeg er uansett døds fornøyd!

Hva syns dere?

Jeg lovte jo å dele absolutt alt

Nå er det jo litt over 3 måneder siden vi flyttet, men jeg har allikevel lyst til å skrive at: Vi har offisielt flyttet inn i Villa Glitre! Og livet er innmari spennende om dagen. Vi har nå funnet ut etter å ha gjort ferdig «første del» altså utleiedelen, at vi skal gjøre enda litt til før vi setter pauseknappen på hovedhuset, og fullfører stallen for salg. Så dermed har vi malt litt og styra videre inn i storstuen. Vi er jo langt ifra ferdig enda, men skitt au jeg har jo lovt å dele absolutt alt har jeg ikke?

Inni storstuen er det et nydelig enstavs heltre eike gulv som såklart er blitt guloransj med årene. Men istedetfor å legge et nytt gulv, har vi valgt å heller slipe ned det originale.

Før/etter sliping av gulv

Etter vår venn Bjørn a.ka Bøns fra Gulvmagi var ferdig med å slipe gulvet, la han en hardvoks over for å beskytte det. Vi valgte en hardvoks i naturell farge for å beholde den rene eike-fargen. Det ble så fint at jeg faktisk ble helt rørt.

Det er noe veldig flott med å bevare det gamle som noen andre en gang i tiden har plukket ut. Jeg føler at huset får beholde historien sin når vi gjør det på denne måten. Og lets face it, gjenbruk er sexy. Da har du liksom jobba for det.

Før/etter

Ellers har vi malt nesten alt som dere ser. Fargen på veggen er Blue Shade 5 fra Flügger, også har vi klassisk hvit på tak, dører, lister, trappen og brystpanel.

Brystpanelet har vi laget selv ved å først helsparkle veggene, for så å skyte på lister og deretter male brystningen og resten av veggen i forskjellige farger. Det er et fint triks for å gi rommet et mer eksklusivt inntrykk. Det må jo såklart passe huset/leiligheten, men personlig får jeg nesten ikke nok av listverk.

Hele stuen åpnet seg opp når vi fjernet det rekkverket som var. Vi skal etterhvert få laget et nytt rekkverk, men jeg er fortsatt i tenkeboksen for hvordan det skal se ut.

Kanskje du har noe tips til meg?

Godt nyttår!!!