Få denne ungen ut av meg

Den siste tiden av graviditeten går i sneglefart. Og om det er mulig så går tiden enda saktere denne gangen.. Kanskje det har noe med at jeg så og si har vært gravid i 2 år nå..?Jeg føler at som gravid er du forventet å gå rundt glødende og boble over av takknemlighet og lykke gjennom hele graviditeten din. Men finnes egentlig de kvinnene? Eller er de bare en myte? Jeg går nemlig rundt mesteparten av tiden og føler meg som en sjøku. Har du sett de? Det er de havdyrene som har sånne sylindriske, store og avlange kropper som smalner i begge ender. De har typ ingen kanter, ingen midje, ingen kjevelinje. De bare flyter rundt i havet. Eneste forskjellen på sjøkua og meg er at sjøkua er planteetende, og det er definitivt ikke jeg. Jeg spiser virkelig alt jeg kommer over..


La oss være ærlig, å gå gravid er ganske dritt. Ja det er helt fantastisk å få et barn, og all gleden som kommer med det. Men shit, kunne man ikke fått avslag på måneder per barn man bærer frem? Sånn at denne gangen trenger jeg bare være gravid i 8 måneder liksom?

Personlig kunne jeg godt ha født 10 ganger til fremfor å måtte gå gravid igjen. Og det sier jeg ikke fordi jeg hadde en «enkel» fødsel (hvis man i det hele tatt kan kalle noen fødsler det) prinsen kom ikke av eget initiativ, kjemikalier måtte til, og det tok 66 timer å få han ut av meg. Så, enkelt var det ikke.

Av enellerannen merkelig grunn hadde jeg behov for å nærmest live-feede hele fødselen, så alle venner og bekjente skulle være inkludert. «Herregud stakkars deg!» skrev de. Det var jo selvfølgelig ikke akkurat en spa-behandling, men når alt var over kunne jeg gladelig gjort det igjen. Selvfølgelig fordi jeg endelig hadde Lennox i armene mine, men det var noe mer enn det, det var følelsen av å for første gang i mitt liv jobbe meg gjennom den hardeste oppgaven jeg har møtt for så å faktisk vinne førstepremien på slutten. «Det må være sånn her de maraton-løperne føler det.» tenkte jeg. «De som faktisk vinner.»

Og det overrasket meg at jeg følte det sånn! Fordi hele livet mitt har jeg hørt hvor grusomt vondt det er å føde, at vaginaen din revner i stykker, og at du aldri vil se ut som før (dette er jo forsåvidt sant for min del, men jeg syns faktisk snippa er finere etter jeg fødte. Jeg setter i hvertfall mer pris på henne nå, haha)

Uansett, jeg har alltid fått høre at å føde er den største smerten i verden. Jeg har hørt at epidural hjelper, MEN beware of verdens største nål som er like lang som underarmen, og like tykk som et sugerør. Jeg vurderte faktisk å droppe epiduralen på grunn av frykten for den sprøyta, den forbanna sprøyta som du forresten ikke kjenner engang – du får bare en sweet release av en heroin-lignende rus du kan flyte på noen timer – helt fantastisk er det.

Det er jo egentlig umulig å snakke om fødsel til en som aldri har opplevd det selv. Det kommer jo ikke fra et ondt sted, men de fødselshistoriene jeg fikk servert var alt annet enn oppmuntrende i hvertfall. Smerten er det som skremmer mest, men det er jo ikke en «vond» smerte, mer en konstruktiv smerte som til for å få den premien på slutten.

Jeg syns vel kanskje at vi svartmaler den smerten litt mye, og ender opp med å skremme og skape angst rundt noe som absolutt ikke er noe man skal behøve å angste over! Vi kvinner må jo ikke ta fra hverandre gleden over å glede seg til fødsel. Jeg har venninner som er så livredd for å føde at de rett og slett ikke ønsker seg barn. Det er faktisk en gave at vi er så heldig og får lov til å oppleve fødsel – og det burde vi prise hverandre for, og være stolt over at vi takler – for det gjør vi alle.

Og da mener jeg såklart både vaginal fødsel og keisersnitt. Verken den ene eller andre er noe bedre/verre for deg eller ungen. Og begge deler er like fantastisk, men jeg har jo kun opplevd vaginal fødsel. Jeg ønsker forresten ikke å portrettere en fødsel som en enkel oppgave, for det er det virkelig ikke. Det er kanskje den mest risikofylte sporten vi kvinner gjør. Det er tøft å føde, men det er tøft på en KUL måte, ikke på en shit-stakkars-deg-bare-gru-deg-måte. Så når noen spør meg hvordan det var å føde sier jeg nettopp det: Det er det kuleste jeg har opplevd noensinne. GLED deg!

Og jeg oppfordrer alle mine medmødre til å gjøre det samme!

Sånn! Nå kan du bare komme lillebror, for nå er mamma veldig klar!

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s