Kappløpet

Det begynte å bli litt hektisk mot slutten der i graviditeten, det ble som et kappløp: Kroppen min vs. Svangerskapsforgiftning.

Jeg har jo ikke akkurat lagt skjul på at jeg har vært rimelig lei i løpet av denne graviditeten. Om du hadde gått gravid i nesten to år hadde nok du følt det samme. Jeg dagdrømte om at jeg fikk rier eller at vannet skulle gå, og jeg gjorde ALT for at det skulle skje. Jeg tok i bruk alle kjerringråd som fins der ute, brukte en formue på modningsakupunktur og semi-voldtok Jonas hver eneste kveld.. Jeg hadde et så stort ønske om at denne gangen skulle det skje «av seg selv» uten at de ble nødt til å igangsette meg på grunn av svangerskapsforgiftning.

Men.. Sånn ble det altså ikke. Blodtrykket mitt ble plutselig såpass høyt at de ble nødt til å medisinere meg og legge meg inn på sykehuset. Og den første beskjeden jeg fikk var at jeg muligens var nødt til å bli helt til termin, noe som var ganske uaktuelt for meg, en mamma med en ettåring hjemme. Så jeg forsøkte alt jeg kunne for å få overtalt legen om at jeg fint kunne være hjemme samtidig som jeg gikk på medisiner. Heldigvis kom det ikke på tale, for bare timer senere skjøt blodtrykket til værs og de ble nødt til å få denne fødselen igang.

For de som ikke vet hva svangerskapsforgiftning eller preeklampsi er så gir det et forhøyet blodtrykk, proteiner i urinen og væskeopphopning i kroppen hos gravide etter uke 20. Årsaken er ikke fullt ut kjent, men det kan bli livsfarlig for både mor og barn, og den eneste måten å bli kvitt det på er å forløse barnet.

Så da var vi igang da. 4 runder med modningspiller før riene meldte sin velsignede ankomst. Jeg hadde jo allerede 3cm åpning før jeg i det hele tatt kom på sykehuset, så jeg tenkte at det her sikkert kom til å gå radig unna. Riene ble mer og mer smertefulle og rundt kl16:00 måtte jeg ringe moralsk støtte. Først Jonas og deretter venninnen min Charlotte som også endte opp med å bli med på festen.

Etter at heiagjengen var på plass kom jordmor inn og undersøkte meg. Fortsatt bare 3cm, og blodtrykket hadde steget enda mer til tross for medisinene. Etter en konsultasjon med legen bestemte de seg for å flytte meg til fødestuen selv om jeg ikke var i «aktiv fødsel» enda, og bestilte i samme slengen en epidural. Den ville sinke ned hele fødselen dessverre, siden den ville bli satt for tidlig, men nå hadde vi ikke noe valg på grunn av blodtrykket. Vi måtte få det stabilt. Men jeg bekymret meg ikke så altfor mye, for hvor digg er ikke epidural liksom. Dette var det jeg hadde gledet meg til og ENDELIG var det min tur til å få en saftig og god rus innabords.

Timene gikk med epiduralen inntakt, og kunstig oxytocin drypp for å holde riene igang, men for hver undersøkelse stod jeg bom fast på 4 cm. Heiagjengen bestilte seg thai mat, og scrollet SoMe til klokka nærmet seg 23:00 da jordmor endelig kom med nyheten om at de skulle ta vannet mitt. Nå skjer det, tenkte jeg.

Vannet ble tatt, og the sweet-heroin-release (eller epiduralen som den også heter) sluttet å fungere sekundet hinnen sprakk. Det føltes som jeg måtte presse allerede. Jordmor ba meg puste meg gjennom det. Men jeg klarte ikke puste meg gjennom det her. Hun undersøkte meg og «Oj! Ja, du har 10 cm åpning, og jeg ser hodet til babyen, så på neste rie nå så presser du!»

Virkelig? Fra 4cm til 10cm på under 30 minutter? Dette kommer til å gå alt for fort tenkte jeg. Og jeg ropte om hjelp et øyeblikk der. De som vet de vet; det øyeblikket hvor du faktisk angrer deg. Angrer på hele graviditeten og prøver i all hast å pønske ut en alternativ utvei. «Hjelp! Hjelp meg!» Hvem ropte jeg på? Jeg vet ikke, Gud, Allah, Buddha, whichever kind of ånd som kunne teleportere meg ut av kroppen min.

Men nøyaktig 5 press senere, så plutselig var du der, ditt lille vidunder. Min andrefødte. Min lille elskling. Det øyeblikket var jeg ikke lenger menneske, men en løvinne som tok imot løveungen sin. Og lyden du lagde var det fineste, lyseste primalskriket jeg har hørt. Og med ett hadde hjertet mitt vokst seg dobbelt så stort.

Min lille Lyder.

Velkommen. Jeg elsker deg.