Unnskyld? Kunne du være så snill og amme barnet mitt?

Barseltiden er så innmari tung. Så innmari vond og samtidig så rå og vakker. Det er som om hjertet ditt er et åpent sår i 6 uker. Du har fått et nytt menneske inn i dine armer som er fullstendig avhengig av deg, og som i ganske mange uker fremover fortsatt tror at du og han er én person. Bekkenet sjangler, magen har fått den fine pølsa du aldri blir kvitt, og brystene er som to atombomber -ready to blow at any moment. Ammingen er et problem.. Det var et problem sist, og det er et like stort problem denne gangen her. Det er faktisk beyond den følelsen at du ønsker det beste for barna dine, det her er et biologisk nederlag for meg som kvinne at jeg ikke engang «klarer» å få til den ene tingen jeg skal gjøre som nyklekt mamma- produsere melk til ungen min.

Det var i hvertfall sånn jeg følte det første gangen. Jeg løp rundt i leiligheten min med så høye skuldre etter jeg fikk Lennox at jeg måtte gå fast hos naprapaten min i månedsvis etterpå for å rette opp i skaden. Hvis jeg ikke ammet, så pumpet jeg, og hvis jeg ikke pumpet, så ammet jeg. Jeg ble besatt av tanken over at det snart kommer mer melk, og det var ikke noe alternativ – det måtte bare komme.

Alt ble jo veldig mørkt og trist til slutt, og når jeg ser tilbake på det så snuste jeg nok litt på en fødselsdepresjon. Det var heldigvis en kvinne på helsestasjonen som så meg, der jeg stod febrilsk og kledde av Lennox for å veie han tredje gangen den dagen. Hun sa til meg: «Jenta mi. Nå må du slutte å stresse. Legg bort puppen og pumpa. Lag en flaske til barnet. Gå ned på kafeen, bestill deg en kaffe latte og ring en du kan skravle med.» Av en eller annen grunn traff det, skuldrene mine sank, og jeg slo meg til ro med at Lennox ble flaskebarn. Han er jo så frisk, rask og fin gutt, så jeg hadde bestemt meg for at jeg ikke skulle stresse like mye med ammingen denne gangen. Gikk det så gikk det, men hvis ikke – MME er like bra.

Til alles ikke så store overraskelse ble jeg like besatt denne gangen. Men om forrige barseltid var en drama, så var denne barseltiden en komedie. Jeg la også til en birolle – storesøsteren min, som også fikk barn for noen måneder siden. Hun skulle nemlig få en ganske sentral rolle oppi hele amme-besettelsen. Hun skulle få være min personlige Amme.

Kine kom med Freya på armen tredje dagen etter Lyder ble født. Det var begynt å bli problematisk allerede å legge han til, så jeg ringte for backup. Kine har fullammet to, nå tre barn, så jeg tenkte denne gangen skal jeg virkelig prøve ALT. Og selv om det føltes litt ut som at Lyder var utro (jeg er ikke rar som føler det, it’s a thing, google it) der han lå og diet fra brystet til søsteren min, så fungerte det! Det blir en artig tale i konfirmasjonen din det, gutten min!

Men – Kine var jo egentlig bare en slags substitutt for at Lyder ikke skulle glemme hvordan han sugde pupp, så fra sidelinjen ringte jeg Ammehjelpen. Og de kom ambulerende hjem til meg med forslaget om at jeg skulle prøve bæresjal. Kvinnen viste meg gjennom en slags merkelig dans hvordan jeg skulle feste dette sjalet med ungen på brystet. Jeg kunne ikke vært mer avvisende til forslaget: Så jeg må bære mens jeg ammer altså? Og jeg må alltid gå når han skal spise? Great.. Skikkelig avslappende amme-tid tenkte jeg. Likevel etter mye fram og tilbake ga jeg etter og prøvde meg på sjalet. Og irriterende nok funka det som bare det. Såklart.. men bare helt til hjelpen dro..

For uansett hvor mange ganger jeg «får det til» så har jeg rett og slett ikke nok melk til den lille sterke gutten min. Jeg hadde det ikke med Lennox og jeg har det ikke med Lyder, bortsett fra at denne gangen har jeg heller ikke den samme tiden, energien eller overskuddet til å delamme slik jeg gjorde med Lennox, som jo er et fantastisk alternativ når du ikke har nok melk. Men det går liksom ikke med en ettåring på slep..

Det er fint å prøve alt man kan for å få det til, men det er også viktig å kjenne når grensen til mor er nådd. Det er nok å få et nytt familiemedlem. Det er nok for Lennox, og det er nok for meg. Og det er mer enn godt nok for Lyder å få næringen sin gjennom morsmelkerstatning. Han er ikke tung å bære, de 3,7 kiloene hans er som en fjær for meg, men i hjertet mitt kjennes han likevel ut som et tonn. Har han det bra? Føler han seg trygg? Spiser han nok?

Nå gjør han det 🙂