Unnskyld, kroppen min

Jeg kan se bilder av meg selv fra ti år tilbake og tenke: Fy faen så rå jeg så ut.. Hva skjedde? Hvorfor hatet jeg meg selv så inderlig?

#1 Nyttårsforsett 2020: være snillere med meg selv.

Det er der det starter er det ikke? Jeg skal gjøre alt i min makt for å unngå å snakke nedsettende til meg selv. Noe jeg har vært proff på siden jeg var en liten jente. Drittsnakkingen har kommet i forskjellige former utifra hvilken fase jeg har vært i. På barneskolen var jeg tynn som ei flis og alle foreldrene til venninnene mine spurte om jeg ikke fikk mat nok hjemme. Som resultat hatet jeg å være slank. På videregående, når man endelig fikk utdelt litt former, så meldte den onde, selvforaktende stemmen sin ankomst: «Du er ikke tynn nok, du har ikke nok thigh-gap, du har ikke flat nok mage.» Mens da jeg tok bacheloren min og det plutselig ble «in» å være sterk fikk jeg: «Du er ikke sterk nok, du har ikke stor nok rumpe, du har ikke nok definerte armer.» Sistnevnte ble en besettelse i form av Rachel Green fra Friends sine freak-of-nature-armer (de som kjenner meg vet at jeg er mildt sagt blodfan av serien.)

Uansett, det har vært en usannsynlig meningsløs reise når jeg nå som voksen kvinne og mor ser tilbake på det. Jeg kan se bilder av meg selv fra ti år tilbake og tenke: Fy faen så rå jeg så ut.. Hva skjedde? Hvorfor hatet jeg meg selv så inderlig? – Og mens du leser dette kjenner du deg 100% igjen sant? Flesteparten av dere i hvertfall..

Ekke det jævlig synd? At vi har valgt å kaste bort tiår med bodyshaming når vi egentlig bare kunne rettet oss opp i ryggen og tenkt: Vet du hva? jeg er så rå jeg, og jeg driter i hva samfunnet forventer av meg utseendemessig som kvinne. Dette er mitt liv og jeg velger å elske meg selv med eller uten de ekstra kiloene.»

Når jeg fikk høre fra venninner at jeg så sjukt bra ut, og jeg visste jeg hadde torturert kroppen min en periode for å komme dit, ble jeg bare gira etter å torturere den mer. Jeg så aldri på meg selv som direkte spiseforstyrret, men når jeg ser tilbake på det nå så tror jeg det er mange jenter som har en form for spiseforstyrrelse av en eller annen sort som de ikke er helt klar over selv.

Akkurat som om vi ikke allerede er opptatt med å ikke være smarte, morsomme eller enestående nok – vi må i tillegg begynne å pirke borti noe som vi til syvende sist har svært lite kontroll over.

Det er en sykdom vi kvinner har pådratt oss etter å leve i et samfunn som krever mer og mer at du skal være «perfekt» whatever the fuck that means. Men det betyr ikke at vi bare skal legge oss ned og dø og la selvhatet få spise oss opp. Det betyr at det krever mer indre styrke fra oss. Og fra neste generasjon, enda mer osv osv. Vi er kanskje mer utsatt for skjønnhetspress nå på grunn av mer tilgang gjennom sosiale medier, men vi er også utrolig mye mer opplyst nå enn vi var før. Og dette gir oss jenter muligheten til å lære i tidlig alder hvordan man skal sette pris på kroppen sin. Denne fantastiske sterke tingen vi bor i som kun vil oss vel, og som gjør alt den kan for at vi skal holde oss friske og unngå sykdommer.

Hvor tåpelig er det ikke? Akkurat som om vi ikke allerede er opptatt med å ikke være smarte, morsomme eller enestående nok – vi må i tillegg begynne å pirke borti noe som vi til syvende sist har svært lite kontroll over. Jeg skulle ønske jeg lærte tidligere at svært mye handler om genetikk. At du kan spise så små porsjoner du bare vil og trene så mye yoga at du får prolaps, men om du har en kraftig benbygning så vil du aldri se ut som Rachel i Friends. Sånn er det bare. Jeg skulle ønske at noen sa til meg tidligere: Slutt å straffe kroppen din for at den ikke er riktig bygd i forhold til hva du syns er vakkert akkurat nå. Slutt å hige etter en kropp du aldri kommer til å få. Bare innse at å få Rachel sine armer er like sannsynlig som å få Rachel sin øyefarge. Jeg skulle ønske noen sa det til meg – og at jeg hørte etter..

Det skal sies at jeg har merket en tydelig forskjell etter jeg fikk barn for første gang hvor fantastisk lite alt dette her egentlig betyr for meg. Spesielt etter min første fødsel hvor jeg ble så imponert av min egen kropp at jeg følte jeg skyldte den en unnskyldning fra årevis med tortur gjennom sulting og overtrening. Tenk at jeg lot den sulte i dagesvis når alt den ville var å bli foret slik at jeg hadde energi nok til å ta eksamen. Eller at jeg kunne stå foran speilet i timesvis og peke ut alle de hundrevis av feilene den hadde. Jeg ville jo aldri stått sånn og dømt kroppen til noen andre, hvorfor fortjener kroppen min noe mer juling enn andres?

Etter jeg fikk barn og enda flere «feil» meldte sin ankomst slik som strekkmerker var det fort gjort å bli besatt av det også, og hate meg selv enda mer. Men denne gangen var det annerledes fordi plutselig var det ikke jeg som hadde hovedrollen lenger, så da var det ikke så farlig hvordan jeg så ut. Lennox brydde seg ikke om den ekstra pølsen jeg hadde på magen, eller hvor soggy lårene og armene mine var. Han syns det bare var godt å ligge på og deilig at mamma var så myk.

Det er synd det tok meg 27 år å komme til det punktet. At jeg måtte bli mamma for å innse det. For å bli mamma er det største jeg noensinne har opplevd, og det tror jeg de aller fleste kvinner kan si seg enig i. Jeg ble den sterkeste versjonen av meg selv og plutselig var jeg komplett – endelig visste jeg hvem jeg var, hvis det gir mening. Men det ikke like enkelt å dyrke seg selv på samme måte lenger, den tiden er litt forbi, bare for en liten periode da. Men det er synd at det du brukte disse årene før, hvor egentlig det eneste du holdt på med var selvrealisering og å finne ut av hvem du er – på å hate og peke ut feil fremfor det motsatte. Men det er ikke for sent å ta igjen for tapt tid. Det er ikke for sent å heller hylle og heie på deg selv. Det har hvertfall jeg planer om å gjøre for 2020.

Me and my awesome girlfriends not caring about not being Rachel

Det var ikke meningen at dette skulle bli så langt, og jeg er fullt klar over at andre kvinners reise er kanskje annerledes enn min egen. Dette er heller ikke noe revolusjonerende tenkning, men jeg følte likevel for å dele det. Nettopp fordi jeg vet hvor godt det er å av og til kjenne på den følelsen av at: Shit jeg er mer enn bra nok.. Akkurat som jeg er – akkurat nå.

Dear body. I’m sorry for the hurtful things i’ve said. You are always there, protecting and nourishing me. I’m sorry for all the times i’ve judged you, how I’ve always tried to change or alter you, rather than understand and respect you. I’m sorry for punishing you even though all you wanted was to be fed and healthy. Dear body, thank you for loving me even when I didn’t love you back. I promise that from now on I will listen and act with love, and nourish you because I love and respect you. – @moule_t