En porsjon dårlig samvittighet, takk!

Dagene før fødselen med Lyder hadde jeg bestemt meg for å nyte den lille tiden jeg ville få «alene» på sykehuset. Kun meg selv og den ferske, deilige, søvnige babyen min. Planen var å nyte synet av Lyder noen timer for så å avlevere han til barnepleierne, og sove 6 gode timer i strekk før jeg hentet han igjen. Dont judge, når du får barn er det å sove 6 timer sammenhengende som å være på en yoga-and-spa-retreat på Bali. Det var viktig for meg å utnytte tiden hjemmefra ved å hente meg inn for det som skulle komme – to barn under 1 1/2 år – det krever faktisk litt prepping.

Kanskje ikke så overraskende nok ble det jo ikke sånn. Jeg var like stresset som sist gang jeg var på barsel, men denne gangen var det noe annet som stresset meg nærmest i hjel, og jeg måtte bare hjem til Lennox. Det var ingen rundt meg som forstod helt hvorfor jeg skulle hjem etter knappe 24 timer på barsel. Spesielt når blodtrykket mitt fortsatt var litt høyt etter preeklampsien, og legen travet etter meg nedover korridoren: «Hvis du drar hjem nå, så kommer du til å måtte gå på blodtrykksmedisiner.» – og rett hadde hun… jeg går fortsatt på de faktisk, 4 måneder senere.. MEN ingen kunne overtale meg. Jeg skulle hjem til eldste sønnen min.

Etter å ha født Lyder følte jeg jo det samme som sist jeg fødte, en enorm takknemlighet, lykke og det-er det-her-som-er-livet-type følelse. Men jeg kjente på noe annet også som var ganske vanskelig å riste av seg. Nemlig en god, saftig dose med dårlig samvittighet. Det kjentes litt ut som om jeg hadde forlatt Lennox.. alene.. i mørket.. i hjørnet av rommet sitt.. Dette var jo såklart ikke tilfellet, han hadde pappaen sin pluss at farmor og farfar var på besøk. Likevel følte jeg at jeg måtte hjem, som om noe fysisk gnagde på innsiden av brystet mitt, og den eneste måten å få det bort på var å gi Lennox en stor klem.

Så jeg dro hjem. Seff. Hva skjedde når jeg kom hjem? Jo, Lennox, den judasen, etter å ha tilbragt knappe 3 døgn med faren sin hadde utrolig nok blitt en pappa-dalt, og plutselig var jeg ikke så viktig lenger. Det var litt som å få tusen knivstikk i hjertet. Som om alle eks kjærestene mine gjorde det slutt med meg på nytt igjen liksom – samtidig. Herregud for en grusom følelse å bli avvist av sitt eget barn.

På grunn av denne svært traumatiske opplevelsen for undertegnede a.k.a @hønemor, så ble jeg en ekstremt intens lekende, smilende mamma dagene som fulgte ovenfor Lennox. Og på kveldene gråt jeg til Jonas «Han sier bare pappa hele tiden.. Kanskje han ikke er glad i meg lenger?» Jeg gråt så mye at ansiktet mitt hovnet opp hver kveld.

Det som er så fint med barn er at de tilpasser seg veldig lett. Når Lennox merket at jeg var borte, gikk han til den «nest nærmeste» personen for han, som naturligvis er pappa, og klamret seg til han. Det var de dagene de fikk sammen der som er grunnen til at de er så innmari close idag tror jeg. Når jeg kom tilbake fra sykehuset så Lennox at jeg var opptatt med en liten baby, men heldigvis hadde han da allerede en backup å gå til. Så i teorien burde jeg bare vært sjukt takknemlig for at det ordnet seg på den måten.

Etter noen uker innså jeg jo nettopp dette. For ettersom dagene gikk og vi kom mer i rutine med dette nye familiemedlemmet skjønte jeg at jeg var nødt til å utnytte de timene vi hadde sammen på ettermiddagen etter barnehagen med Lennox. Og etter en liten stund så normaliserer faktisk det meste seg. Hverdagen sklir sakte men sikkert inn i noe ordinært, helt på nytt, på en helt annen måte, men det skjer. Det er faktisk helt sykt hva man venner seg til av livsforandringer. Man er bare nødt til å gi seg selv litt tid..

Likevel ca én måned etter fødsel skiftet den dårlige samvittigheten seg over til Lyder for da innså jeg at jeg hadde tilbragt de første veldig kritiske ukene hans på å fokusere på Lennox. Det er jo ikke rettferdig det heller. Dermed følte jeg at jeg måtte «ta igjen for tapt tid» og til syvende sist ble jeg bare helt utmattet av meg selv. Jeg kunne aldri være nok for hverken Lyder eller Lennox.. Men jeg er jo kun et menneske, med bare to armer som til tider kan føles umulig når man har to barn og spesielt to tette sånn som meg..

Moralen her er at den dårlige samvittigheten man sitter med er fullstendig ubrukelig. Du får ingenting igjen fra den, du vokser ikke på den, og du blir hvertfall ikke noe bedre menneske av den. Det eneste den gir deg, er nettopp det – dårlig samvittighet. Barna våre har det ikke noe bra når vi løper rundt fortvilet fra én unge til en annen stresset av å tilfredsstille begge til enhver tid – glem det. Dette blir det første barna våre skal lære av å være søsken – de skal dele. De må lære seg å dele på leker, og de må lære seg å dele på mamma.

Ville bare DELE (he-he) i tilfelle det var noen andre som er fulle av dårlig samvittighet slik som meg selv 😊

Vi har forresten vært syke i over 2 uker, men kommer straks sterkere tilbake med mer interiør og nyheter om byggeprosjektet vårt!