Dans med meg herr direktør

Dans med meg herr direktør

I storstua har vi et gigantisk originalt møbelsnekret skap fra 50-tallet. Dette er fra den tiden da Bank Direktør Kielland bodde her og hadde sine celebre middager. Turns out Mr.Kielland var litt av en party løve siden vi fant gigantiske høyttalere bak rottingen – som funker! Vi fikk koblet på Sonosen vår, og de har den crispy gode lyden som bare høyttalere fra 50-tallet kan lage.

Det var jo så klart ikke noen tvil om at dette måtte vi bevare – men fornye! Så vi malte først og fremst alle frontene hvite. Deretter byttet vi ut rottingen med en ny ikke-like-innrøyka-rotting.

For å gjøre dette behøver du en stiftepistol. Du river av den gamle rottingen, bestiller ny vevd rotting på Sløyd Detaljer også stifter du den på med stiftepistolen. Easy-peasy.

Og simsalabim! Så har du en ny monster trendy bokhylle/stereo-skap!

Oppi Holmenkollen er det bare tåke

Oppi Holmenkollen er det bare tåke

Det har vært svært lite blogging de siste ukene. Mye fordi jeg akkurat fikk en baby såklart, men også siden vi endelig har flyttet inn i huset har jeg mindre tid til å sette meg ned og skrive. Både Jonas og jeg er egentlig sånne som vil ha alt ferdig helst igår, så derfor bruker vi dagene våre på huset og kveldene på å planlegge og skrive nye lister for hva som må gjøres.

Foto: Gina Sjøberg

MEN jeg kan fortelle deg at å flytte opp til Holmenkollen har vært litt som å flytte opp på ei fjellhytte i mye større grad enn jeg hadde forestilt meg. Og jeg ELSKER det, MYE mer enn jeg hadde trodd. Det er noe med den friske, crispy luften du ikke får nedi byen, og soloppgangene her er et stykke kunstverk. Men det aller fineste med alt.. Det er helt helt stille.. Hele tiden. Det fins ikke en motorsumming, ingen drita svensker på vei hjem fra etterfest, ingen skrikende unger som nekter å kle på seg i oppgangen av bygården- nono my friend. Nå bor vi i Villa Glitre, og her har vi to naboer hvorav ingen av oss har noe sånn veldig behov for å løpe ned døra på hverandre, som også passer meg helt perfekt.

foto: Gina Sjøberg

Jeg trodde jeg skulle føle meg relativt ensom til tider, ettersom Jonas ofte må jobbe sent i byen, men faktisk så føler jeg meg enda mer selvstendig om man kan si det, som om jeg endelig fant plassen min. Endelig er jeg hjemme liksom, uansett hvor klisje det høres ut.

Foto: Gina Sjøberg

Og denne tåken som alle snakker om, den kommer egentlig alltid på riktig tidspunkt, når man helst bare vil ta på seg noen gode ullsokker, krype under dyna foran tv-en og drikke en kopp kakao. -Ingen kommer opp hit nå, tenker jeg da, også får den introverte delen av meg litt plass i paradiset også.

Kommer mer gøyale oppussings innlegg snart ❤

Unnskyld? Kunne du være så snill og amme barnet mitt?

Unnskyld? Kunne du være så snill og amme barnet mitt?

Barseltiden er så innmari tung. Så innmari vond og samtidig så rå og vakker. Det er som om hjertet ditt er et åpent sår i 6 uker. Du har fått et nytt menneske inn i dine armer som er fullstendig avhengig av deg, og som i ganske mange uker fremover fortsatt tror at du og han er én person. Bekkenet sjangler, magen har fått den fine pølsa du aldri blir kvitt, og brystene er som to atombomber -ready to blow at any moment. Ammingen er et problem.. Det var et problem sist, og det er et like stort problem denne gangen her. Det er faktisk beyond den følelsen at du ønsker det beste for barna dine, det her er et biologisk nederlag for meg som kvinne at jeg ikke engang «klarer» å få til den ene tingen jeg skal gjøre som nyklekt mamma- produsere melk til ungen min.

Det var i hvertfall sånn jeg følte det første gangen. Jeg løp rundt i leiligheten min med så høye skuldre etter jeg fikk Lennox at jeg måtte gå fast hos naprapaten min i månedsvis etterpå for å rette opp i skaden. Hvis jeg ikke ammet, så pumpet jeg, og hvis jeg ikke pumpet, så ammet jeg. Jeg ble besatt av tanken over at det snart kommer mer melk, og det var ikke noe alternativ – det måtte bare komme.

Alt ble jo veldig mørkt og trist til slutt, og når jeg ser tilbake på det så snuste jeg nok litt på en fødselsdepresjon. Det var heldigvis en kvinne på helsestasjonen som så meg, der jeg stod febrilsk og kledde av Lennox for å veie han tredje gangen den dagen. Hun sa til meg: «Jenta mi. Nå må du slutte å stresse. Legg bort puppen og pumpa. Lag en flaske til barnet. Gå ned på kafeen, bestill deg en kaffe latte og ring en du kan skravle med.» Av en eller annen grunn traff det, skuldrene mine sank, og jeg slo meg til ro med at Lennox ble flaskebarn. Han er jo så frisk, rask og fin gutt, så jeg hadde bestemt meg for at jeg ikke skulle stresse like mye med ammingen denne gangen. Gikk det så gikk det, men hvis ikke – MME er like bra.

Til alles ikke så store overraskelse ble jeg like besatt denne gangen. Men om forrige barseltid var en drama, så var denne barseltiden en komedie. Jeg la også til en birolle – storesøsteren min, som også fikk barn for noen måneder siden. Hun skulle nemlig få en ganske sentral rolle oppi hele amme-besettelsen. Hun skulle få være min personlige Amme.

Kine kom med Freya på armen tredje dagen etter Lyder ble født. Det var begynt å bli problematisk allerede å legge han til, så jeg ringte for backup. Kine har fullammet to, nå tre barn, så jeg tenkte denne gangen skal jeg virkelig prøve ALT. Og selv om det føltes litt ut som at Lyder var utro (jeg er ikke rar som føler det, it’s a thing, google it) der han lå og diet fra brystet til søsteren min, så fungerte det! Det blir en artig tale i konfirmasjonen din det, gutten min!

Men – Kine var jo egentlig bare en slags substitutt for at Lyder ikke skulle glemme hvordan han sugde pupp, så fra sidelinjen ringte jeg Ammehjelpen. Og de kom ambulerende hjem til meg med forslaget om at jeg skulle prøve bæresjal. Kvinnen viste meg gjennom en slags merkelig dans hvordan jeg skulle feste dette sjalet med ungen på brystet. Jeg kunne ikke vært mer avvisende til forslaget: Så jeg må bære mens jeg ammer altså? Og jeg må alltid gå når han skal spise? Great.. Skikkelig avslappende amme-tid tenkte jeg. Likevel etter mye fram og tilbake ga jeg etter og prøvde meg på sjalet. Og irriterende nok funka det som bare det. Såklart.. men bare helt til hjelpen dro..

For uansett hvor mange ganger jeg «får det til» så har jeg rett og slett ikke nok melk til den lille sterke gutten min. Jeg hadde det ikke med Lennox og jeg har det ikke med Lyder, bortsett fra at denne gangen har jeg heller ikke den samme tiden, energien eller overskuddet til å delamme slik jeg gjorde med Lennox, som jo er et fantastisk alternativ når du ikke har nok melk. Men det går liksom ikke med en ettåring på slep..

Det er fint å prøve alt man kan for å få det til, men det er også viktig å kjenne når grensen til mor er nådd. Det er nok å få et nytt familiemedlem. Det er nok for Lennox, og det er nok for meg. Og det er mer enn godt nok for Lyder å få næringen sin gjennom morsmelkerstatning. Han er ikke tung å bære, de 3,7 kiloene hans er som en fjær for meg, men i hjertet mitt kjennes han likevel ut som et tonn. Har han det bra? Føler han seg trygg? Spiser han nok?

Nå gjør han det 🙂

Morocc’n Roll

Marokko er noe helt spesielt for meg.

Jeg har nemlig en marrokansk familie. Min mormor sin kusine giftet seg med en marrokaner back in the days og fikk to sønner som da er mine «onkler». På 90-tallet en gang tok pappa kontakt med en av de, Driss heter han. Vi begynte å feriere med de og reiste ned til Marokko hver sommer og besøkte de. Han har to sønner, og en datter; Alia, en av mine beste venninner, og forloveren min da jeg giftet meg i Marrakech i fjor.

Jardin de Majorelle
Jardín Majorelle, Museum

Marokko er et magisk land. Spesielt for de som elsker interiør fins det ikke et sted i verden som kan måle seg. De er kjent for flisene sine, teppene, lampene, puffene – egentlig alt du kan tenke deg lager de på sin unike måte. Marrokansk interiør kommer støtt og stadig tilbake i trendbildet og akkurat nå kunne det ikke vært hottere.

Riad
Riad De Yasmine

Duften av safran og cumin, den svake motorsusen fra scooterne, bassen fra bønnen 5 ganger daglig og den søte smaken av ekte marrokansk te. Marokko er så eksotisk at du blir forelsket på nytt av å reise dit.

Å reise ned dit som barn var som å reise inn i disney filmen Aladdin, eller en historie fra Tusen og en natt, og jeg følte meg så heldig som fikk oppleve det. Det er ingen andre arabiske land som kan måle seg, autentisk sett – syns jeg da..

Riad dixneuf
Riad Dix-neuf La Ksour

Om du ønsker å reise til Marrakech, anbefaler jeg deg å bo i en riad slik at du får den «ekte» opplevelsen. Riadene er som regel familie-drevne og har kun 5-15 rom maks, hvor alle er unike. Da er du også midt i medinaen slik at shopping av det mest spennende interiøret kun er en spasertur unna. Noen riader du kan sjekke ut er Riad Dix-neuf La Ksour, El Fenn (et magisk boutique hotell med en nydelig takterasse restaurant) , Riad BE Marrakech, Riad de Yasmine osv osv. Hvis du er på utkikk etter instagram verdige plasser å bo, så look no further. Og ta gjerne kontakt med meg om du har noen spørsmål rundt reisetips i Marokko, eller hvis du er interessert i autentisk marrokansk interiør, så kan jeg hjelpe deg. Kommer til å poste mer om Marrakech og interiøret derfra senere.

Skjermbilde 2019-05-16 kl. 19.47.23

Musikk på ramma

Remy – Musiker og Master Painter

En av punktene på lista vår da vi satt og planla drømmehjemmet vårt var at man skulle kunne spille musikk i absolutt alle rom -til og med på toalettet! For et liv uten musikk er ikke noe liv. Men det som ofte er litt kjipt når man skal få til det, er at det aldri blir spesielt estetisk med høyttalere og forsterkere.

Men. Løsningen er her. Det du kan gjøre er som følger:

Vi har noen gode venner nede på Soundtec som har installert anlegg med høyttalere og forsterker inn i taket og i veggen. Døds bra lyd, MEN det så jo ikke spesielt pent ut når det ser ut som vi har fire sorte hull i himmeltaket mitt på biblioteket som jeg har brukt så lang tid på å få perfekt. Så da kom Jonas og Remy på den perfekte ideen: la oss spray lakkere de. Og hvor får du tak i spraylakk?

Jo på billakkspesialisten får du det. Og ikke nok med det, du kan faktisk ta med deg fargen du har i taket eller på veggen ned til de, også lager de nøyaktig samme farge i spray lakk! Brilliant right?

You’re welcome.

Spice up your ceiling

Jeg er en sucker for stukkatur. Helst the real deal såklart, i en gammel herskapelig Frogner leilighet med syv stuer. Dessverre fins det ingen stukkatur i huset vårt- MEN det burde jo vært det. Spesielt i biblioteket hvor det er nesten 4 meter under taket, så kan vi ikke bare gå for et vanlig dølt tak. Det må være ekstraordinært.

Så hva gjør man når kåken mangler stukkatur? Man lager det.

Eller.. man får en gipsmaker til å lage det, også kjøper man det.

Den originale stukkaturen er laget av gips, og dette kan du få kjøpt fra flere forhandlere. En annen mulighet er stukkatur laget i Polyuretan eller Polystyren, som er et lettere og rimeligere materiale. Denne gangen har vi kjøpt vårt fra Deco Systems.

I teorien skal taklisten og rosetten «høre sammen» for de er jo egentlig et sett. Men vi har vært litt gærne og rett og slett valgt ut en taklist vi likte og en rosett vi likte.

Og som jeg har skrevet før så skal vi jo male hele taket i fargen Kveldshimmel fra Jotun, så selvfølgelig maler vi rosetten og taklist også.

Herregud som jeg gleder meg til å vise dere hvordan det blir!

Kappløpet

Det begynte å bli litt hektisk mot slutten der i graviditeten, det ble som et kappløp: Kroppen min vs. Svangerskapsforgiftning.

Jeg har jo ikke akkurat lagt skjul på at jeg har vært rimelig lei i løpet av denne graviditeten. Om du hadde gått gravid i nesten to år hadde nok du følt det samme. Jeg dagdrømte om at jeg fikk rier eller at vannet skulle gå, og jeg gjorde ALT for at det skulle skje. Jeg tok i bruk alle kjerringråd som fins der ute, brukte en formue på modningsakupunktur og semi-voldtok Jonas hver eneste kveld.. Jeg hadde et så stort ønske om at denne gangen skulle det skje «av seg selv» uten at de ble nødt til å igangsette meg på grunn av svangerskapsforgiftning.

Men.. Sånn ble det altså ikke. Blodtrykket mitt ble plutselig såpass høyt at de ble nødt til å medisinere meg og legge meg inn på sykehuset. Og den første beskjeden jeg fikk var at jeg muligens var nødt til å bli helt til termin, noe som var ganske uaktuelt for meg, en mamma med en ettåring hjemme. Så jeg forsøkte alt jeg kunne for å få overtalt legen om at jeg fint kunne være hjemme samtidig som jeg gikk på medisiner. Heldigvis kom det ikke på tale, for bare timer senere skjøt blodtrykket til værs og de ble nødt til å få denne fødselen igang.

For de som ikke vet hva svangerskapsforgiftning eller preeklampsi er så gir det et forhøyet blodtrykk, proteiner i urinen og væskeopphopning i kroppen hos gravide etter uke 20. Årsaken er ikke fullt ut kjent, men det kan bli livsfarlig for både mor og barn, og den eneste måten å bli kvitt det på er å forløse barnet.

Så da var vi igang da. 4 runder med modningspiller før riene meldte sin velsignede ankomst. Jeg hadde jo allerede 3cm åpning før jeg i det hele tatt kom på sykehuset, så jeg tenkte at det her sikkert kom til å gå radig unna. Riene ble mer og mer smertefulle og rundt kl16:00 måtte jeg ringe moralsk støtte. Først Jonas og deretter venninnen min Charlotte som også endte opp med å bli med på festen.

Etter at heiagjengen var på plass kom jordmor inn og undersøkte meg. Fortsatt bare 3cm, og blodtrykket hadde steget enda mer til tross for medisinene. Etter en konsultasjon med legen bestemte de seg for å flytte meg til fødestuen selv om jeg ikke var i «aktiv fødsel» enda, og bestilte i samme slengen en epidural. Den ville sinke ned hele fødselen dessverre, siden den ville bli satt for tidlig, men nå hadde vi ikke noe valg på grunn av blodtrykket. Vi måtte få det stabilt. Men jeg bekymret meg ikke så altfor mye, for hvor digg er ikke epidural liksom. Dette var det jeg hadde gledet meg til og ENDELIG var det min tur til å få en saftig og god rus innabords.

Timene gikk med epiduralen inntakt, og kunstig oxytocin drypp for å holde riene igang, men for hver undersøkelse stod jeg bom fast på 4 cm. Heiagjengen bestilte seg thai mat, og scrollet SoMe til klokka nærmet seg 23:00 da jordmor endelig kom med nyheten om at de skulle ta vannet mitt. Nå skjer det, tenkte jeg.

Vannet ble tatt, og the sweet-heroin-release (eller epiduralen som den også heter) sluttet å fungere sekundet hinnen sprakk. Det føltes som jeg måtte presse allerede. Jordmor ba meg puste meg gjennom det. Men jeg klarte ikke puste meg gjennom det her. Hun undersøkte meg og «Oj! Ja, du har 10 cm åpning, og jeg ser hodet til babyen, så på neste rie nå så presser du!»

Virkelig? Fra 4cm til 10cm på under 30 minutter? Dette kommer til å gå alt for fort tenkte jeg. Og jeg ropte om hjelp et øyeblikk der. De som vet de vet; det øyeblikket hvor du faktisk angrer deg. Angrer på hele graviditeten og prøver i all hast å pønske ut en alternativ utvei. «Hjelp! Hjelp meg!» Hvem ropte jeg på? Jeg vet ikke, Gud, Allah, Buddha, whichever kind of ånd som kunne teleportere meg ut av kroppen min.

Men nøyaktig 5 press senere, så plutselig var du der, ditt lille vidunder. Min andrefødte. Min lille elskling. Det øyeblikket var jeg ikke lenger menneske, men en løvinne som tok imot løveungen sin. Og lyden du lagde var det fineste, lyseste primalskriket jeg har hørt. Og med ett hadde hjertet mitt vokst seg dobbelt så stort.

Min lille Lyder.

Velkommen. Jeg elsker deg.