En porsjon dårlig samvittighet, takk!

En porsjon dårlig samvittighet, takk!

Dagene før fødselen med Lyder hadde jeg bestemt meg for å nyte den lille tiden jeg ville få «alene» på sykehuset. Kun meg selv og den ferske, deilige, søvnige babyen min. Planen var å nyte synet av Lyder noen timer for så å avlevere han til barnepleierne, og sove 6 gode timer i strekk før jeg hentet han igjen. Dont judge, når du får barn er det å sove 6 timer sammenhengende som å være på en yoga-and-spa-retreat på Bali. Det var viktig for meg å utnytte tiden hjemmefra ved å hente meg inn for det som skulle komme – to barn under 1 1/2 år – det krever faktisk litt prepping.

Kanskje ikke så overraskende nok ble det jo ikke sånn. Jeg var like stresset som sist gang jeg var på barsel, men denne gangen var det noe annet som stresset meg nærmest i hjel, og jeg måtte bare hjem til Lennox. Det var ingen rundt meg som forstod helt hvorfor jeg skulle hjem etter knappe 24 timer på barsel. Spesielt når blodtrykket mitt fortsatt var litt høyt etter preeklampsien, og legen travet etter meg nedover korridoren: «Hvis du drar hjem nå, så kommer du til å måtte gå på blodtrykksmedisiner.» – og rett hadde hun… jeg går fortsatt på de faktisk, 4 måneder senere.. MEN ingen kunne overtale meg. Jeg skulle hjem til eldste sønnen min.

Etter å ha født Lyder følte jeg jo det samme som sist jeg fødte, en enorm takknemlighet, lykke og det-er det-her-som-er-livet-type følelse. Men jeg kjente på noe annet også som var ganske vanskelig å riste av seg. Nemlig en god, saftig dose med dårlig samvittighet. Det kjentes litt ut som om jeg hadde forlatt Lennox.. alene.. i mørket.. i hjørnet av rommet sitt.. Dette var jo såklart ikke tilfellet, han hadde pappaen sin pluss at farmor og farfar var på besøk. Likevel følte jeg at jeg måtte hjem, som om noe fysisk gnagde på innsiden av brystet mitt, og den eneste måten å få det bort på var å gi Lennox en stor klem.

Så jeg dro hjem. Seff. Hva skjedde når jeg kom hjem? Jo, Lennox, den judasen, etter å ha tilbragt knappe 3 døgn med faren sin hadde utrolig nok blitt en pappa-dalt, og plutselig var jeg ikke så viktig lenger. Det var litt som å få tusen knivstikk i hjertet. Som om alle eks kjærestene mine gjorde det slutt med meg på nytt igjen liksom – samtidig. Herregud for en grusom følelse å bli avvist av sitt eget barn.

På grunn av denne svært traumatiske opplevelsen for undertegnede a.k.a @hønemor, så ble jeg en ekstremt intens lekende, smilende mamma dagene som fulgte ovenfor Lennox. Og på kveldene gråt jeg til Jonas «Han sier bare pappa hele tiden.. Kanskje han ikke er glad i meg lenger?» Jeg gråt så mye at ansiktet mitt hovnet opp hver kveld.

Det som er så fint med barn er at de tilpasser seg veldig lett. Når Lennox merket at jeg var borte, gikk han til den «nest nærmeste» personen for han, som naturligvis er pappa, og klamret seg til han. Det var de dagene de fikk sammen der som er grunnen til at de er så innmari close idag tror jeg. Når jeg kom tilbake fra sykehuset så Lennox at jeg var opptatt med en liten baby, men heldigvis hadde han da allerede en backup å gå til. Så i teorien burde jeg bare vært sjukt takknemlig for at det ordnet seg på den måten.

Etter noen uker innså jeg jo nettopp dette. For ettersom dagene gikk og vi kom mer i rutine med dette nye familiemedlemmet skjønte jeg at jeg var nødt til å utnytte de timene vi hadde sammen på ettermiddagen etter barnehagen med Lennox. Og etter en liten stund så normaliserer faktisk det meste seg. Hverdagen sklir sakte men sikkert inn i noe ordinært, helt på nytt, på en helt annen måte, men det skjer. Det er faktisk helt sykt hva man venner seg til av livsforandringer. Man er bare nødt til å gi seg selv litt tid..

Likevel ca én måned etter fødsel skiftet den dårlige samvittigheten seg over til Lyder for da innså jeg at jeg hadde tilbragt de første veldig kritiske ukene hans på å fokusere på Lennox. Det er jo ikke rettferdig det heller. Dermed følte jeg at jeg måtte «ta igjen for tapt tid» og til syvende sist ble jeg bare helt utmattet av meg selv. Jeg kunne aldri være nok for hverken Lyder eller Lennox.. Men jeg er jo kun et menneske, med bare to armer som til tider kan føles umulig når man har to barn og spesielt to tette sånn som meg..

Moralen her er at den dårlige samvittigheten man sitter med er fullstendig ubrukelig. Du får ingenting igjen fra den, du vokser ikke på den, og du blir hvertfall ikke noe bedre menneske av den. Det eneste den gir deg, er nettopp det – dårlig samvittighet. Barna våre har det ikke noe bra når vi løper rundt fortvilet fra én unge til en annen stresset av å tilfredsstille begge til enhver tid – glem det. Dette blir det første barna våre skal lære av å være søsken – de skal dele. De må lære seg å dele på leker, og de må lære seg å dele på mamma.

Ville bare DELE (he-he) i tilfelle det var noen andre som er fulle av dårlig samvittighet slik som meg selv 😊

Vi har forresten vært syke i over 2 uker, men kommer straks sterkere tilbake med mer interiør og nyheter om byggeprosjektet vårt!

Unnskyld, kroppen min

Unnskyld, kroppen min

Jeg kan se bilder av meg selv fra ti år tilbake og tenke: Fy faen så rå jeg så ut.. Hva skjedde? Hvorfor hatet jeg meg selv så inderlig?

#1 Nyttårsforsett 2020: være snillere med meg selv.

Det er der det starter er det ikke? Jeg skal gjøre alt i min makt for å unngå å snakke nedsettende til meg selv. Noe jeg har vært proff på siden jeg var en liten jente. Drittsnakkingen har kommet i forskjellige former utifra hvilken fase jeg har vært i. På barneskolen var jeg tynn som ei flis og alle foreldrene til venninnene mine spurte om jeg ikke fikk mat nok hjemme. Som resultat hatet jeg å være slank. På videregående, når man endelig fikk utdelt litt former, så meldte den onde, selvforaktende stemmen sin ankomst: «Du er ikke tynn nok, du har ikke nok thigh-gap, du har ikke flat nok mage.» Mens da jeg tok bacheloren min og det plutselig ble «in» å være sterk fikk jeg: «Du er ikke sterk nok, du har ikke stor nok rumpe, du har ikke nok definerte armer.» Sistnevnte ble en besettelse i form av Rachel Green fra Friends sine freak-of-nature-armer (de som kjenner meg vet at jeg er mildt sagt blodfan av serien.)

Uansett, det har vært en usannsynlig meningsløs reise når jeg nå som voksen kvinne og mor ser tilbake på det. Jeg kan se bilder av meg selv fra ti år tilbake og tenke: Fy faen så rå jeg så ut.. Hva skjedde? Hvorfor hatet jeg meg selv så inderlig? – Og mens du leser dette kjenner du deg 100% igjen sant? Flesteparten av dere i hvertfall..

Ekke det jævlig synd? At vi har valgt å kaste bort tiår med bodyshaming når vi egentlig bare kunne rettet oss opp i ryggen og tenkt: Vet du hva? jeg er så rå jeg, og jeg driter i hva samfunnet forventer av meg utseendemessig som kvinne. Dette er mitt liv og jeg velger å elske meg selv med eller uten de ekstra kiloene.»

Når jeg fikk høre fra venninner at jeg så sjukt bra ut, og jeg visste jeg hadde torturert kroppen min en periode for å komme dit, ble jeg bare gira etter å torturere den mer. Jeg så aldri på meg selv som direkte spiseforstyrret, men når jeg ser tilbake på det nå så tror jeg det er mange jenter som har en form for spiseforstyrrelse av en eller annen sort som de ikke er helt klar over selv.

Akkurat som om vi ikke allerede er opptatt med å ikke være smarte, morsomme eller enestående nok – vi må i tillegg begynne å pirke borti noe som vi til syvende sist har svært lite kontroll over.

Det er en sykdom vi kvinner har pådratt oss etter å leve i et samfunn som krever mer og mer at du skal være «perfekt» whatever the fuck that means. Men det betyr ikke at vi bare skal legge oss ned og dø og la selvhatet få spise oss opp. Det betyr at det krever mer indre styrke fra oss. Og fra neste generasjon, enda mer osv osv. Vi er kanskje mer utsatt for skjønnhetspress nå på grunn av mer tilgang gjennom sosiale medier, men vi er også utrolig mye mer opplyst nå enn vi var før. Og dette gir oss jenter muligheten til å lære i tidlig alder hvordan man skal sette pris på kroppen sin. Denne fantastiske sterke tingen vi bor i som kun vil oss vel, og som gjør alt den kan for at vi skal holde oss friske og unngå sykdommer.

Hvor tåpelig er det ikke? Akkurat som om vi ikke allerede er opptatt med å ikke være smarte, morsomme eller enestående nok – vi må i tillegg begynne å pirke borti noe som vi til syvende sist har svært lite kontroll over. Jeg skulle ønske jeg lærte tidligere at svært mye handler om genetikk. At du kan spise så små porsjoner du bare vil og trene så mye yoga at du får prolaps, men om du har en kraftig benbygning så vil du aldri se ut som Rachel i Friends. Sånn er det bare. Jeg skulle ønske at noen sa til meg tidligere: Slutt å straffe kroppen din for at den ikke er riktig bygd i forhold til hva du syns er vakkert akkurat nå. Slutt å hige etter en kropp du aldri kommer til å få. Bare innse at å få Rachel sine armer er like sannsynlig som å få Rachel sin øyefarge. Jeg skulle ønske noen sa det til meg – og at jeg hørte etter..

Det skal sies at jeg har merket en tydelig forskjell etter jeg fikk barn for første gang hvor fantastisk lite alt dette her egentlig betyr for meg. Spesielt etter min første fødsel hvor jeg ble så imponert av min egen kropp at jeg følte jeg skyldte den en unnskyldning fra årevis med tortur gjennom sulting og overtrening. Tenk at jeg lot den sulte i dagesvis når alt den ville var å bli foret slik at jeg hadde energi nok til å ta eksamen. Eller at jeg kunne stå foran speilet i timesvis og peke ut alle de hundrevis av feilene den hadde. Jeg ville jo aldri stått sånn og dømt kroppen til noen andre, hvorfor fortjener kroppen min noe mer juling enn andres?

Etter jeg fikk barn og enda flere «feil» meldte sin ankomst slik som strekkmerker var det fort gjort å bli besatt av det også, og hate meg selv enda mer. Men denne gangen var det annerledes fordi plutselig var det ikke jeg som hadde hovedrollen lenger, så da var det ikke så farlig hvordan jeg så ut. Lennox brydde seg ikke om den ekstra pølsen jeg hadde på magen, eller hvor soggy lårene og armene mine var. Han syns det bare var godt å ligge på og deilig at mamma var så myk.

Det er synd det tok meg 27 år å komme til det punktet. At jeg måtte bli mamma for å innse det. For å bli mamma er det største jeg noensinne har opplevd, og det tror jeg de aller fleste kvinner kan si seg enig i. Jeg ble den sterkeste versjonen av meg selv og plutselig var jeg komplett – endelig visste jeg hvem jeg var, hvis det gir mening. Men det ikke like enkelt å dyrke seg selv på samme måte lenger, den tiden er litt forbi, bare for en liten periode da. Men det er synd at det du brukte disse årene før, hvor egentlig det eneste du holdt på med var selvrealisering og å finne ut av hvem du er – på å hate og peke ut feil fremfor det motsatte. Men det er ikke for sent å ta igjen for tapt tid. Det er ikke for sent å heller hylle og heie på deg selv. Det har hvertfall jeg planer om å gjøre for 2020.

Me and my awesome girlfriends not caring about not being Rachel

Det var ikke meningen at dette skulle bli så langt, og jeg er fullt klar over at andre kvinners reise er kanskje annerledes enn min egen. Dette er heller ikke noe revolusjonerende tenkning, men jeg følte likevel for å dele det. Nettopp fordi jeg vet hvor godt det er å av og til kjenne på den følelsen av at: Shit jeg er mer enn bra nok.. Akkurat som jeg er – akkurat nå.

Dear body. I’m sorry for the hurtful things i’ve said. You are always there, protecting and nourishing me. I’m sorry for all the times i’ve judged you, how I’ve always tried to change or alter you, rather than understand and respect you. I’m sorry for punishing you even though all you wanted was to be fed and healthy. Dear body, thank you for loving me even when I didn’t love you back. I promise that from now on I will listen and act with love, and nourish you because I love and respect you. – @moule_t

Oppi Holmenkollen er det bare tåke

Oppi Holmenkollen er det bare tåke

Det har vært svært lite blogging de siste ukene. Mye fordi jeg akkurat fikk en baby såklart, men også siden vi endelig har flyttet inn i huset har jeg mindre tid til å sette meg ned og skrive. Både Jonas og jeg er egentlig sånne som vil ha alt ferdig helst igår, så derfor bruker vi dagene våre på huset og kveldene på å planlegge og skrive nye lister for hva som må gjøres.

Foto: Gina Sjøberg

MEN jeg kan fortelle deg at å flytte opp til Holmenkollen har vært litt som å flytte opp på ei fjellhytte i mye større grad enn jeg hadde forestilt meg. Og jeg ELSKER det, MYE mer enn jeg hadde trodd. Det er noe med den friske, crispy luften du ikke får nedi byen, og soloppgangene her er et stykke kunstverk. Men det aller fineste med alt.. Det er helt helt stille.. Hele tiden. Det fins ikke en motorsumming, ingen drita svensker på vei hjem fra etterfest, ingen skrikende unger som nekter å kle på seg i oppgangen av bygården- nono my friend. Nå bor vi i Villa Glitre, og her har vi to naboer hvorav ingen av oss har noe sånn veldig behov for å løpe ned døra på hverandre, som også passer meg helt perfekt.

foto: Gina Sjøberg

Jeg trodde jeg skulle føle meg relativt ensom til tider, ettersom Jonas ofte må jobbe sent i byen, men faktisk så føler jeg meg enda mer selvstendig om man kan si det, som om jeg endelig fant plassen min. Endelig er jeg hjemme liksom, uansett hvor klisje det høres ut.

Foto: Gina Sjøberg

Og denne tåken som alle snakker om, den kommer egentlig alltid på riktig tidspunkt, når man helst bare vil ta på seg noen gode ullsokker, krype under dyna foran tv-en og drikke en kopp kakao. -Ingen kommer opp hit nå, tenker jeg da, også får den introverte delen av meg litt plass i paradiset også.

Kommer mer gøyale oppussings innlegg snart ❤

Unnskyld? Kunne du være så snill og amme barnet mitt?

Unnskyld? Kunne du være så snill og amme barnet mitt?

Barseltiden er så innmari tung. Så innmari vond og samtidig så rå og vakker. Det er som om hjertet ditt er et åpent sår i 6 uker. Du har fått et nytt menneske inn i dine armer som er fullstendig avhengig av deg, og som i ganske mange uker fremover fortsatt tror at du og han er én person. Bekkenet sjangler, magen har fått den fine pølsa du aldri blir kvitt, og brystene er som to atombomber -ready to blow at any moment. Ammingen er et problem.. Det var et problem sist, og det er et like stort problem denne gangen her. Det er faktisk beyond den følelsen at du ønsker det beste for barna dine, det her er et biologisk nederlag for meg som kvinne at jeg ikke engang «klarer» å få til den ene tingen jeg skal gjøre som nyklekt mamma- produsere melk til ungen min.

Det var i hvertfall sånn jeg følte det første gangen. Jeg løp rundt i leiligheten min med så høye skuldre etter jeg fikk Lennox at jeg måtte gå fast hos naprapaten min i månedsvis etterpå for å rette opp i skaden. Hvis jeg ikke ammet, så pumpet jeg, og hvis jeg ikke pumpet, så ammet jeg. Jeg ble besatt av tanken over at det snart kommer mer melk, og det var ikke noe alternativ – det måtte bare komme.

Alt ble jo veldig mørkt og trist til slutt, og når jeg ser tilbake på det så snuste jeg nok litt på en fødselsdepresjon. Det var heldigvis en kvinne på helsestasjonen som så meg, der jeg stod febrilsk og kledde av Lennox for å veie han tredje gangen den dagen. Hun sa til meg: «Jenta mi. Nå må du slutte å stresse. Legg bort puppen og pumpa. Lag en flaske til barnet. Gå ned på kafeen, bestill deg en kaffe latte og ring en du kan skravle med.» Av en eller annen grunn traff det, skuldrene mine sank, og jeg slo meg til ro med at Lennox ble flaskebarn. Han er jo så frisk, rask og fin gutt, så jeg hadde bestemt meg for at jeg ikke skulle stresse like mye med ammingen denne gangen. Gikk det så gikk det, men hvis ikke – MME er like bra.

Til alles ikke så store overraskelse ble jeg like besatt denne gangen. Men om forrige barseltid var en drama, så var denne barseltiden en komedie. Jeg la også til en birolle – storesøsteren min, som også fikk barn for noen måneder siden. Hun skulle nemlig få en ganske sentral rolle oppi hele amme-besettelsen. Hun skulle få være min personlige Amme.

Kine kom med Freya på armen tredje dagen etter Lyder ble født. Det var begynt å bli problematisk allerede å legge han til, så jeg ringte for backup. Kine har fullammet to, nå tre barn, så jeg tenkte denne gangen skal jeg virkelig prøve ALT. Og selv om det føltes litt ut som at Lyder var utro (jeg er ikke rar som føler det, it’s a thing, google it) der han lå og diet fra brystet til søsteren min, så fungerte det! Det blir en artig tale i konfirmasjonen din det, gutten min!

Men – Kine var jo egentlig bare en slags substitutt for at Lyder ikke skulle glemme hvordan han sugde pupp, så fra sidelinjen ringte jeg Ammehjelpen. Og de kom ambulerende hjem til meg med forslaget om at jeg skulle prøve bæresjal. Kvinnen viste meg gjennom en slags merkelig dans hvordan jeg skulle feste dette sjalet med ungen på brystet. Jeg kunne ikke vært mer avvisende til forslaget: Så jeg må bære mens jeg ammer altså? Og jeg må alltid gå når han skal spise? Great.. Skikkelig avslappende amme-tid tenkte jeg. Likevel etter mye fram og tilbake ga jeg etter og prøvde meg på sjalet. Og irriterende nok funka det som bare det. Såklart.. men bare helt til hjelpen dro..

For uansett hvor mange ganger jeg «får det til» så har jeg rett og slett ikke nok melk til den lille sterke gutten min. Jeg hadde det ikke med Lennox og jeg har det ikke med Lyder, bortsett fra at denne gangen har jeg heller ikke den samme tiden, energien eller overskuddet til å delamme slik jeg gjorde med Lennox, som jo er et fantastisk alternativ når du ikke har nok melk. Men det går liksom ikke med en ettåring på slep..

Det er fint å prøve alt man kan for å få det til, men det er også viktig å kjenne når grensen til mor er nådd. Det er nok å få et nytt familiemedlem. Det er nok for Lennox, og det er nok for meg. Og det er mer enn godt nok for Lyder å få næringen sin gjennom morsmelkerstatning. Han er ikke tung å bære, de 3,7 kiloene hans er som en fjær for meg, men i hjertet mitt kjennes han likevel ut som et tonn. Har han det bra? Føler han seg trygg? Spiser han nok?

Nå gjør han det 🙂

Kappløpet

Det begynte å bli litt hektisk mot slutten der i graviditeten, det ble som et kappløp: Kroppen min vs. Svangerskapsforgiftning.

Jeg har jo ikke akkurat lagt skjul på at jeg har vært rimelig lei i løpet av denne graviditeten. Om du hadde gått gravid i nesten to år hadde nok du følt det samme. Jeg dagdrømte om at jeg fikk rier eller at vannet skulle gå, og jeg gjorde ALT for at det skulle skje. Jeg tok i bruk alle kjerringråd som fins der ute, brukte en formue på modningsakupunktur og semi-voldtok Jonas hver eneste kveld.. Jeg hadde et så stort ønske om at denne gangen skulle det skje «av seg selv» uten at de ble nødt til å igangsette meg på grunn av svangerskapsforgiftning.

Men.. Sånn ble det altså ikke. Blodtrykket mitt ble plutselig såpass høyt at de ble nødt til å medisinere meg og legge meg inn på sykehuset. Og den første beskjeden jeg fikk var at jeg muligens var nødt til å bli helt til termin, noe som var ganske uaktuelt for meg, en mamma med en ettåring hjemme. Så jeg forsøkte alt jeg kunne for å få overtalt legen om at jeg fint kunne være hjemme samtidig som jeg gikk på medisiner. Heldigvis kom det ikke på tale, for bare timer senere skjøt blodtrykket til værs og de ble nødt til å få denne fødselen igang.

For de som ikke vet hva svangerskapsforgiftning eller preeklampsi er så gir det et forhøyet blodtrykk, proteiner i urinen og væskeopphopning i kroppen hos gravide etter uke 20. Årsaken er ikke fullt ut kjent, men det kan bli livsfarlig for både mor og barn, og den eneste måten å bli kvitt det på er å forløse barnet.

Så da var vi igang da. 4 runder med modningspiller før riene meldte sin velsignede ankomst. Jeg hadde jo allerede 3cm åpning før jeg i det hele tatt kom på sykehuset, så jeg tenkte at det her sikkert kom til å gå radig unna. Riene ble mer og mer smertefulle og rundt kl16:00 måtte jeg ringe moralsk støtte. Først Jonas og deretter venninnen min Charlotte som også endte opp med å bli med på festen.

Etter at heiagjengen var på plass kom jordmor inn og undersøkte meg. Fortsatt bare 3cm, og blodtrykket hadde steget enda mer til tross for medisinene. Etter en konsultasjon med legen bestemte de seg for å flytte meg til fødestuen selv om jeg ikke var i «aktiv fødsel» enda, og bestilte i samme slengen en epidural. Den ville sinke ned hele fødselen dessverre, siden den ville bli satt for tidlig, men nå hadde vi ikke noe valg på grunn av blodtrykket. Vi måtte få det stabilt. Men jeg bekymret meg ikke så altfor mye, for hvor digg er ikke epidural liksom. Dette var det jeg hadde gledet meg til og ENDELIG var det min tur til å få en saftig og god rus innabords.

Timene gikk med epiduralen inntakt, og kunstig oxytocin drypp for å holde riene igang, men for hver undersøkelse stod jeg bom fast på 4 cm. Heiagjengen bestilte seg thai mat, og scrollet SoMe til klokka nærmet seg 23:00 da jordmor endelig kom med nyheten om at de skulle ta vannet mitt. Nå skjer det, tenkte jeg.

Vannet ble tatt, og the sweet-heroin-release (eller epiduralen som den også heter) sluttet å fungere sekundet hinnen sprakk. Det føltes som jeg måtte presse allerede. Jordmor ba meg puste meg gjennom det. Men jeg klarte ikke puste meg gjennom det her. Hun undersøkte meg og «Oj! Ja, du har 10 cm åpning, og jeg ser hodet til babyen, så på neste rie nå så presser du!»

Virkelig? Fra 4cm til 10cm på under 30 minutter? Dette kommer til å gå alt for fort tenkte jeg. Og jeg ropte om hjelp et øyeblikk der. De som vet de vet; det øyeblikket hvor du faktisk angrer deg. Angrer på hele graviditeten og prøver i all hast å pønske ut en alternativ utvei. «Hjelp! Hjelp meg!» Hvem ropte jeg på? Jeg vet ikke, Gud, Allah, Buddha, whichever kind of ånd som kunne teleportere meg ut av kroppen min.

Men nøyaktig 5 press senere, så plutselig var du der, ditt lille vidunder. Min andrefødte. Min lille elskling. Det øyeblikket var jeg ikke lenger menneske, men en løvinne som tok imot løveungen sin. Og lyden du lagde var det fineste, lyseste primalskriket jeg har hørt. Og med ett hadde hjertet mitt vokst seg dobbelt så stort.

Min lille Lyder.

Velkommen. Jeg elsker deg.

Få denne ungen ut av meg

Få denne ungen ut av meg

Den siste tiden av graviditeten går i sneglefart. Og om det er mulig så går tiden enda saktere denne gangen.. Kanskje det har noe med at jeg så og si har vært gravid i 2 år nå..?Jeg føler at som gravid er du forventet å gå rundt glødende og boble over av takknemlighet og lykke gjennom hele graviditeten din. Men finnes egentlig de kvinnene? Eller er de bare en myte? Jeg går nemlig rundt mesteparten av tiden og føler meg som en sjøku. Har du sett de? Det er de havdyrene som har sånne sylindriske, store og avlange kropper som smalner i begge ender. De har typ ingen kanter, ingen midje, ingen kjevelinje. De bare flyter rundt i havet. Eneste forskjellen på sjøkua og meg er at sjøkua er planteetende, og det er definitivt ikke jeg. Jeg spiser virkelig alt jeg kommer over..


La oss være ærlig, å gå gravid er ganske dritt. Ja det er helt fantastisk å få et barn, og all gleden som kommer med det. Men shit, kunne man ikke fått avslag på måneder per barn man bærer frem? Sånn at denne gangen trenger jeg bare være gravid i 8 måneder liksom?

Personlig kunne jeg godt ha født 10 ganger til fremfor å måtte gå gravid igjen. Og det sier jeg ikke fordi jeg hadde en «enkel» fødsel (hvis man i det hele tatt kan kalle noen fødsler det) prinsen kom ikke av eget initiativ, kjemikalier måtte til, og det tok 66 timer å få han ut av meg. Så, enkelt var det ikke.

Av enellerannen merkelig grunn hadde jeg behov for å nærmest live-feede hele fødselen, så alle venner og bekjente skulle være inkludert. «Herregud stakkars deg!» skrev de. Det var jo selvfølgelig ikke akkurat en spa-behandling, men når alt var over kunne jeg gladelig gjort det igjen. Selvfølgelig fordi jeg endelig hadde Lennox i armene mine, men det var noe mer enn det, det var følelsen av å for første gang i mitt liv jobbe meg gjennom den hardeste oppgaven jeg har møtt for så å faktisk vinne førstepremien på slutten. «Det må være sånn her de maraton-løperne føler det.» tenkte jeg. «De som faktisk vinner.»

Og det overrasket meg at jeg følte det sånn! Fordi hele livet mitt har jeg hørt hvor grusomt vondt det er å føde, at vaginaen din revner i stykker, og at du aldri vil se ut som før (dette er jo forsåvidt sant for min del, men jeg syns faktisk snippa er finere etter jeg fødte. Jeg setter i hvertfall mer pris på henne nå, haha)

Uansett, jeg har alltid fått høre at å føde er den største smerten i verden. Jeg har hørt at epidural hjelper, MEN beware of verdens største nål som er like lang som underarmen, og like tykk som et sugerør. Jeg vurderte faktisk å droppe epiduralen på grunn av frykten for den sprøyta, den forbanna sprøyta som du forresten ikke kjenner engang – du får bare en sweet release av en heroin-lignende rus du kan flyte på noen timer – helt fantastisk er det.

Det er jo egentlig umulig å snakke om fødsel til en som aldri har opplevd det selv. Det kommer jo ikke fra et ondt sted, men de fødselshistoriene jeg fikk servert var alt annet enn oppmuntrende i hvertfall. Smerten er det som skremmer mest, men det er jo ikke en «vond» smerte, mer en konstruktiv smerte som til for å få den premien på slutten.

Jeg syns vel kanskje at vi svartmaler den smerten litt mye, og ender opp med å skremme og skape angst rundt noe som absolutt ikke er noe man skal behøve å angste over! Vi kvinner må jo ikke ta fra hverandre gleden over å glede seg til fødsel. Jeg har venninner som er så livredd for å føde at de rett og slett ikke ønsker seg barn. Det er faktisk en gave at vi er så heldig og får lov til å oppleve fødsel – og det burde vi prise hverandre for, og være stolt over at vi takler – for det gjør vi alle.

Og da mener jeg såklart både vaginal fødsel og keisersnitt. Verken den ene eller andre er noe bedre/verre for deg eller ungen. Og begge deler er like fantastisk, men jeg har jo kun opplevd vaginal fødsel. Jeg ønsker forresten ikke å portrettere en fødsel som en enkel oppgave, for det er det virkelig ikke. Det er kanskje den mest risikofylte sporten vi kvinner gjør. Det er tøft å føde, men det er tøft på en KUL måte, ikke på en shit-stakkars-deg-bare-gru-deg-måte. Så når noen spør meg hvordan det var å føde sier jeg nettopp det: Det er det kuleste jeg har opplevd noensinne. GLED deg!

Og jeg oppfordrer alle mine medmødre til å gjøre det samme!

Sånn! Nå kan du bare komme lillebror, for nå er mamma veldig klar!

Sandøya

Så langt du kan komme opp i Nord på Yttersida, som det heter, hvor neste stopp er Grønland, der finner du eventyrlige Sandøya.

Familien har ei hytte her som jeg har vært på siden jeg var fjortis. En liten urørt perle med kritt hvite sandstrender og azur blått hav. Det er som å være på Maldivene bare at det er dekt av markblomster og temperaturen er 15 grader kaldere.

Nå som vi har fått barn så var det et sterkt ønske om å reise hit i sommer. Det er ingen biler på Sandøya, så og si ingen mobil dekning, ihvertfall ikke wifi, ingen butikker og det er helt helt helt musestille.

Fargepaletten her er til å dø av, så det er nok av inspirasjon å hente til oppussing av huset.

Man lever veldig enkelt på Sandøya, så jeg har aldri med meg mer enn et par kjoler og en varm strikk alt ettersom hvordan været skal bli. Denne gangen hadde vi strålende sol hver dag, så har bodd i denne hvite kjolen fra Arnie Says.

Siden vi er i ferie-modus ble det ikke så mye interiør snakk denne gangen, men ville bare dele dette nydelige stedet.

Takk for meg.